Det var et gang et sykehjem…

...og på det sykehjemmet var det godt å bo. Faktisk het det ikke engang sykehjem. Aldershjem eller hvilehjem het det. Og da Signe syntes det ble vanskelig, upraktisk og litt ensomt å bo hjemme så pakket hun kofferten og flyttet dit. Der bodde det andre gamle damer og menn. De hadde sine plager, men de hadde det hyggelig sammen og ble godt kjent. Pleierne hjalp dem med det de ikke klarte selv, som ble litt mer ettersom årene gikk. For på aldershjemmet var det mange som levde i mange år før de gikk ut av tiden.

Midt på nitti-tallet ble det i Bodø bygd et flott, nytt og svært moderne bygg: Stadiontunet sykehjem. Det passet ikke lenger å kalle det for aldershjem. De som skulle bo der var syke. Men jeg tror at Signe hadde likt seg godt der også. Selv om det var storkjøkken i 1. etg så var hvert av rommene utstyrt med et lite te-kjøkken med to kokeplater, en kjøkkenvask og et lite kjøleskap. Den som gjerne ville ordne litt for seg selv på rommet skulle få lov til det. I hver etasje var det vaskerom der pasientene kunne få vasket sitt eget tøy. Rommene var enerom, med eget bad, men et par av dem hadde en dør rett til neste rom – tilrettelagt for ektepar som kunne bo der sammen.

Stadiontunet sykehjem i Bodø. Bilde er lånt fra Bodø kommune sine hjemmesider og er tatt av Per Inge Johnsen

I 2002 gikk jeg før første gang inn døren på Stadiontunet sykehjem. Jeg var informasjonsteknologistudent, men hadde forstått at kildekode ikke var var meg. Så jeg sa forvel til «Hello World» og våget meg ut i den virkelige verden for å se hva som snakket til meg der. Jeg måtte skaffe meg noe å gjøre og ante ikke hva, så med mine vitnemål og attester i hånd banket jeg på den første døra i fant. Bak den traff jeg assisterende avdelingssykepleier Gøril Ursin. Møtet med den fantastiske damen der ble et vendepunkt i mitt liv. Hun inviterte meg med en gang til en prat. Det endte med at hun tilbydde meg jobb. En midlertidig stilling som merkantilt ansatt på avdelingen, i full stilling. Alt jeg skulle gjøre var å sørge for at det alltid var nok folk på jobb, og at alle fikk den lønnen de skulle ha. Og et par andre småting. Det som viste seg var at Gøril var gravid – og at avdelingsykepleieren hadde sagt opp. Det var ingen andre som hadde søkt på jobbene deres, så da var det ganske genialt å midlertidig ansette noen som kunne ta seg av enkelte av de mer administrative driftsoppgavene – som vaktlister, ringe inn folk, kontrollere timeliste og sende inn til lønningskontoret og svare telefonen. Det ble en litt mer heftig jobb enn jeg hadde trodd, men det er en annen historie.

Pasientene som bodde på Stadiontunet var ikke den type pasienter som de som hadde planlagt Stadiontunet hadde sett for seg. De var betydelig mer pleietrengende. Og tøyvasken var forlengst flyttet ned til et fellesvaskeri i kjelleren, det var ingen av pasientene som var i stand til å vaske sine egne klær. De var syke. Noen av dem veldig syke. Og svært pleietrengende. De var samtidig også sjarmerende og vakre personer. Jeg nøt å ta en kopp kaffe eller en prat med noen av dem hver gang jeg hadde en ledig stund. På Stadiontunet fikk jeg selv noen gode venner. En hjelpepleier ble jeg veldig god venninne med, og er i dag gudmor til hennes eldste barn. Hun og jeg tok en gang med oss to av pasientene (i fritiden vår, det fantes ikke rom for det i ordinær drift) med til byen på kafétur. En flott dame, som hadde hatt slag, mistet språket og var blitt lam i en side. Og en dame med en lettere psykisk utviklingshemning, som hadde blitt gammel og ikke klarte å gjøre stort selv lengre. Tanken på den turen får meg fortsatt på gråten for den gjør meg faktisk litt trist. Det ble en veldig, veldig fin tur. Ikke noe særlig ekstravagant på noe måte, bare en kopp kaffe og et kakestykke i sentrum. Men hver eneste gang en av de to damene så meg i ettertid lyste de opp. Etterhvert begynte jeg å få gnagende dårlig samvittighet – vi gjorde det jo ikke igjen. Og det var så tydelig at begge damene lengtet så veldig etter å bare få en, eneste liten tur til….

Det ble etterhvert klart for meg at pasientene interesserte meg mye mer enn kontorarbeidet – og jeg søkte på sykepleierutdanningen. Jeg har aldri angret på det. Tanken var å komme tilbake, og jobbe som sykepleier med og for de gamle. Gjerne på Stadiontunet. Men ting skjer og jeg ble anestesisykepleier og flyttet til Tromsø i steden (det har jeg heller aldri angret på).

I kveld har tankene likevel tatt meg tilbake til Stadiontunet sykehjem. Jeg ble nemlig invitert med på et arrangement i regi av Forskningsdagene. «Hvordan tilrettelegge for et god liv i sykehjem?» Det ville jeg gjerne høre mer om.

Vi fikk høre noen veldig gode foredrag. Jeg må si at jeg lot meg imponere av min kulling fra sykepleierstudiet, nå avdelingsleder på Sentrum sykehjem, Camilla Løften Amundsen. Bilder og historier fra sykehjemmet viste fram et sykehjem som var mer hjem enn syk. Og ikke fordi pasientene har blitt friskere, for det har de absolutt ikke. En hverdag med turer, med musikk, med måltider på hvit duk, bowling i korridoren, lukte på håret til en baby, klappe et dyr og spise reker på kaikanten. De samme, små tingene i livet som gjør meg og deg glade, er det som gjør folk med demens glade.

Å kunne få sitte i sola på kaia med ferske reker på rullatoren, dét må da være en menneskerett

Camilla Løften Amundsen

Og så dukket Gøril Ursin opp for meg igjen. Denne gang som forsker og leder for masterutdanningen på Nord universitet. Håret hadde endret seg til å bli grått, men utstrålingen den samme. Hun snakket til forsamlingen om den dementes sosiale liv. Selv om du har fått en demenssykdom så betyr ikke det at du ikke kan utvikle deg, det betyr ikke at du ikke kan få nye venner og det betyr ikke at ditt sosiale behov ikke skal bli tatt hensyn til. Ursin avrundet med å oppfordre til at pasientens sosiale behov skulle veie like tungt inn som hans eller hennes medisinske behov.

Jeg gikk derfra med mange tanker. Min yrkespraksis som sykepleier er ikke fra sykehjem. Men jeg vet at de kommunale institusjonene over hele landet i større og større grad har blitt til relativt avanserte «mini-sykehus». Pasientene er multisyke og krever mye. Og bemanningen er jo begrenset i en stram kommuneøkonomi. I den virkeligheten, hvordan kan man likevel klare å få lagt liv til årene? Å få det til kan bare skyldes et helt utrolig dedikert personale, som bruker sin faglige kunnskap, organisasjonsforståelse og kreativitet i et samspill som fører til rene mirakler.

Jeg er full av imponasje. Det håper jeg kommunepolitikerene også er – og at de gjør alt de kan for å holde på sine helse-arbeidere.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s