Sykepleierforbundet sier nei til bunnoppgjør

Da var det klart. Forbundsstyret til Norsk Sykepleierforbund (NSF) har vedtatt å si nei til forhandlingsresultatet i KS. Et resultat som kun ville gitt sykepleiere i kommunal sektor mellom 1400 og 1900 kr i året i lønnsøkning. Et oppgjør så dårlig at medlemmene ikke helt visste om de skulle le eller gråte – var dette en spøk? Hele 95 % av de kommunalt ansatte sykepleierne som stemte i uravstemningen, valgte å stemme nei til resultatet . Det som nå vil skje er at det blir mekling mellom partene. Dersom den ikke fører fram så vil det bli streik.

Men kan virkelig sykepleiere streike midt i en pandemi? Det passer jo ganske dårlig. Er de så egoistiske at de bare tenker på seg selv, ikke på pasientene? På befolkningen? På folkehelsen? Det passer aldri med streik for sykepleiere, men om det ikke skal gis et skikkelig oppgjør i år, når da?

Mange har pekt på den helt fantastisk store innsatsen sykepleiere har gjort det siste halve året. Aldri før har det vært så tydelig hvor betydningsfullt sykepleiers bidrag til samfunnet er.  

Vår kommunehelsetjeneste er på mange måter unik i verdenssammenheng. Vi er så heldige å ha en god, omfattende og profesjonell offentlig helsetjeneste som er tett på lokalsamfunnet. Flere mener dette kan være noe av grunnen til at pandemien har blitt bedre håndtert hos oss enn mange andre steder. Sykepleiere, vernepleiere og helsefagarbeidere er grunnstammen i den kommunale helsetjenesten, som består av alt fra sykehjem, hjemmetjenester, veiledning og oppfølging av personer med kroniske sykdommer som eksempelvis diabetes, psykiske helseplager og KOLS. Kommunalt ansatte jordmødre følger kommende mødre gjennom graviditeten og følger opp etter fødsel, helsesykepleier tar et stort ansvar for det forbyggende helsearbeidet rettet mot barn og unge, og når noen blir akutt syk er det sykepleier på legevakten som tar telefonen, som vurderer og triagerer deg, tar imot deg og sender deg til rett sted for videre helsehjelp.

 I korona-tiden har det vært sykepleiere som har tatt seg av både smittesporing, testing, håndtert mistenkt syke, og pleiet bekreftet smittede. De har betjent «korona-telefonen» og sykepleielederne har stått for en omfattende omorganisering av tjenestene for å kunne drifte mest mulig smittesikkert. Helsearbeidere i kommunene har gjort jobben sin selv om det mange steder har vært prekær mangel på smittevernutstyr. Fortsatt reist fra dør til og dør og gitt sykepleie til pasientene i hjemmetjenesten, selv om de kun har vært «beskyttet» av håndsprit. Smitteverndrakter, munnbind og hansker har vært innelåst og kun gitt ut ved bekreftet smittet pasient, om dette utstyret har vært tilgjengelig i det hele tatt da. Fagforeningene har gått med på å sette til side vanlige enigheter om arbeidsbetingelser. Turnusene har blitt endret på kort varsel, helgearbeidet blitt hyppigere, vaktene lengre, ferie inndratt eller flyttet på. Sykepleierne og andre helsearbeidere har utvilsomt hatt en stor belastning. Mange mener dette bør belønnes.

Lederen for Fagforbundet, Mette Nord, uttalte til Fagbladet 31.07.20 at sykepleiere ikke fortjener mer enn andre grupper etter koronakrisen. Nord har rett i at det er veldig mange grupper som har gjort en enorm innsats i denne krisetiden, det er ikke sykepleiere alene om. Men både hun og mange andre har misforstått poenget.

Sykepleiere burde ikke få et godt lønnsoppgjør fordi de «fortjener det». Sykepleiere bør få et realt lønnsløft fordi samfunnet behøver kompetansen. Det vil være en alvorlig fare for folkehelsen å mangle sykepleiere.

Som yrkesgruppe er sykepleiere den gruppen det er størst mangel på i Norge. Sykepleiermangelen er mange steder allerede prekær, og framskrivningene til SSB er ikke lystig lesing. I 2035 vil det mangle 28 000 sykepleiere i Norge.

Partene i arbeidslivet er ikke alene om ansvaret. Myndighetene, og da i særdeleshet Regjeringen, har et overordnet ansvar for helsetjenestene. Sykepleierforbundet og andre har i årevis varslet om alvorligheten av personellmangler og for dårlig kapasitet. Pandemien viste klart fram at en helsetjeneste som i normaltider allerede driftes på maksimal kapasitet ikke kan klare en ekstraordinær akuttsituasjon som strekker seg over måneder – og kanskje år. Dette har myndighetene visst om, men valgt å ikke gjøre noe med. Bare noe så enkelt som å skaffe seg en oversikt over intensivkapasiteten vår hadde blitt ignorert. Og når regjeringspartiene i tillegg avviste et forslag fra opposisjonen i 2019 om å lage en nasjonal smittevernplan for kommunal sektor, så kan det jo ikke overraske så mange at vi var dårlig forberedt.

Sannheten er at noe må gjøres med sykepleiemangelen, pandemi eller ei. V i er for få, og driften er mange steder så marginal at de tjenestene som gis ikke er verken faglig forsvarlige eller omsorgsfull hjelp, som loven sier alle pasienter har rett til. På Helsehuset i Tromsø kommune skrev sykepleierne avvik etter avvik på det de mente var uverdige forhold for pasientene. Kommunen foretok seg ingenting. Til slutt kunne ikke disse sykepleierne lenger være en del av et slikt system, og alle sluttet. Kommunen har vært nødt til å stenge avdelingen. Det er ikke mulig å drifte avdelingen uten sykepleiere.

Eksemplet fra Tromsø kan komme til å bli ett av mange. For det er mange sykepleiere som vurderer om det er verdt å fortsette i jobben sin. Etter ti år har 1 av 5 sykepleiere sluttet. I Norge er det i 2020, ifølge SSB, hele 14 780 sykepleiere som arbeider i andre yrker utenfor helse- og sosialsektoren, og 14 459 sykepleiere som ikke lenger er i jobb i det hele tatt. Dette er totalt alle de som vi mangler fram til 2035. Så hvorfor er disse ikke lenger i arbeid som sykepleier? Det er nærliggende å spekulere i at mange kan ha sluttet fordi belastningen ble for høy og belønningen alt for lav for det ansvaret en har. Sykepleie er et yrke, ikke et kall. Det er ikke verdt å «brekke ryggen» for. I Tromsø ble dette tydelig fordi alle sluttet samtidig. Men landet over faller sykepleiere fra, en her og en der. Nesten umerkelig. Totalen blir derimot stadig mer merkbar. Om ikke trenden snart snus, vil vi stå foran en total kollaps i helsetjenesten.

Lederen for Norsk Sykepleierforbund, Lill Sverresdatter Larsen, har uttalt at et oppgjør på 1,7% ikke vil gjøre noe for å rette på sykepleiermangelen. Frontfagmodellen setter her et stopper for at arbeidsgiversiden kan være med på tiltak som ville kunne både rekruttere og beholde sårt tiltrengt personell.

NSF godtar altså ikke dette dårlige oppgjøret – men det spørs om det er så mye mer å hente i mekling eller ved å streike. Vi får i alle fall sagt klart ifra om hva vi mener. Så gjenstår det å se om det er noen som lytter.

Nok sykepleiere, og sykepleiere med riktig kompetanse på riktig sted er avgjørende for vår nasjonale helseberedskap. Nasjonal beredskap er et myndighetsansvar. Her kan ikke bare regjeringen sette seg tilbake, tvinne tommeltotter og peke på partene i arbeidslivet. Våre politikere har ansvaret. Det er på tide de tar det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s