Ikke bare et lite stikk: Når sprøytefobi blir til hinder for vaksinering

«Det høres jo helt teit ut å si. Jeg VIL jo ha den korona-vaksinen. Det er jo bare det at jeg ikke tør. Jeg er redd for sprøyter». Hun vrir seg litt i stolen, og en litt hektisk rødfarge sprer seg opp halsen. Det er tydelig at dette ikke var noe hun synes var helt behagelig å innrømme. Det er ikke vanskelig å ha sympati med henne. Jeg har vært henne. At jeg i dag er anestesisykepleier er nærmest et mirakel.

Jeg har vært så lammende redd sprøytestikk at bare tanken gjorde meg uvel, ga meg svette håndflater og høy puls. Jeg visste jo godt, på et intellektuelt nivå, at det ikke var farlig. Litt ubehagelig kanskje, men ikke ikke farlig. At det går fort over. Bare et lite stikk. Likevel, det hjalp ikke. Å ta en blodprøve eller få en vaksine var helt umulig.

Det var fint å begynne på sykepleierskolen, forelesningene var interessante og temaene engasjerte meg. Alt var bra det første halvåret. Så kom praksissalundervisning, vi skulle lære å ta blodprøver, sette injeksjoner og legge venekanyler, og vi skulle øve på hverandre. Da var det stopp for meg. Det kunne jeg bare ikke klare å være med på. Jeg gikk til kullansvarlig lærer og fortalte at jeg dessverre var nødt til å slutte på studiet. Heldigvis tok han meg og mitt problem på alvor. Han mente at dette burde være mulig å overvinne og foreslo at vi to i ro og mak gikk alene inn på praksissalen og bare så på utstyret. Dersom det gikk greit så kunne vi gå videre til å ta å håndtere kanylene. Det syntes jeg hørtes ut som en veldig god idé. Det måtte jeg jo klare. Jeg skulle ikke stikkes. Vi skulle se på noe utstyr. Det var alt. Så vi gikk til praksissalen.

Det gikk IKKE bra. Utenfor døra fikk jeg helt panikk, tårene rant og det var som jeg mistet helt kontroll over kroppen. Læreren var klok, og pushet meg ikke videre. Han tok meg ut av situasjonen og satt sammen med meg til jeg hadde roet meg. I stedet satte han meg i kontakt med en psykiatrisk sykepleier som drev på med noe som het tankefeltterapi. Hun forklarte det som en terapiform der vi sammen skulle utsette meg for det jeg var redd for, som er det man gjør i tradisjonell fobibehandling, men ikke faktisk være i nærheten av det. Alt skulle skje i tankene.

Det var litt merkelige banking og dunking på ulike punkter på kroppen, litt synging og merkelige greier. Virkelig weird shit. Vi hadde to timer sammen. Første gangen var utrolig utmattende, en følelsesmessig utladning som lignet på det jeg opplevde utenfor døra på praksissalen. Men jeg følte meg trygg, både på situasjonen og på henne. Andre gangen gikk veldig mye bedre, og hun mente jeg var klar for å prøve meg med øving på injeksjoner på skolen. Hun ga meg et punkt på hånden jeg kunne trykke på dersom jeg ble for redd, det skulle hjelpe meg med å få kontrollen tilbake. Jeg hadde en avtale med læreren at han skulle være nær hele tiden, og at det var lov for meg å trekke meg.

Jeg trakk meg ikke. Det var fortatt ubehagelig, men jeg var ikke lenger paralysert av skrekk. På øvingsdag to bommet medstudenten min på venekanylen han skulle legge inn på meg. Jeg lot han få prøve på nytt. Da han traff på andre forsøk var det en seier for ham. Men mest av alt en seier for meg. Sprøyteskrekken stoppet ikke sykepleierutdanningen min.

I ettertid har jeg tenkt at denne tankefeltterapien, som virket helt tullete, egentlig var en slags versjon av kognitiv terapi. Banking og synging ble brukt som avledningsmanøvrer, og den helt uovervinnelig vanskelige situasjonen ble gjennomgått i tankene på nytt og på nytt helt til situasjonen ikke lenger fremkalte hjertebank, pustestans, svette, tårer og redsel. Hun ga meg også et verktøy, noe som ville flytte fokuset mitt til noe annet, en distraksjonsteknikk.

Jeg har en ganske klar formening hvorfor det har blitt slik for meg. Erfaring med smertefulle stikk som barn førte til at jeg begynte å motsette meg stikk. Som barn får du likevel ikke alltid mulighet til å si nei, i stedet ble jeg holdt fast av flere voksne for få tatt blodprøve. Det skjedde flere ganger. Det er en dyp traumatisk opplevelse, som blir med videre inn i voksenlivet.

Min sprøyteskrekk er borte, men det er et høyst reelt problem for andre. Alle vi helsepersonell som har som en del av våre arbeidsoppgaver å stikke andre med nåler, har møtt noen av disse. Graden av frykt varierer. Det er få som liker å bli stukket. Noen har stort ubehag. Og så er det de som får full panikk. I en situasjon som nå, der det er ønskelig at en så stor del av befolkningen skal vaksinere seg mot et smittsomt og potensielt dødelig virus, blir denne utfordringen særlig aktuell.

Normalt friske personer som har alvorlig redsel for sprøytestikk kan til vanlig helt unngå disse situasjonene. De takker nei til influensavaksine, og de har som regel ikke så mye behov for å ta blodprøver. Nå er det vanskeligere. Også de som er redd for stikk har behov for å beskytte seg mot korona. De vil gjerne holde seg friske, klemme besteforeldrene sine uten å risikere å smitte dem, de vil delta i dugnaden. Noen av dem er selv i risikogruppen. De vet jo at det stikket ikke er farlig. Det er bare det at det er så utrolig vanskelig å ta imot.

Da blir det en utfordring for vaksinatøren å kunne gi vaksinen. Psykologspesialistene Atle Dyregrov og Torkil Berge, anestesiolog Mads Gilbert og jeg har publisert en artikkel i Sykepleien som beskriver en rekke tiltak som kan være til hjelp for å dempe frykten hos de som har frykt for sprøytestikk.

Grundige forberedelser, godt informert samarbeid og respekt for den enkeltes frykt kan dempe smerteopplevelsen, øke kontrollen og forebygge negative opplevelser hos den som skal vaksineres.

Artikkelen foreslår flere konkrete tiltak som kan være nyttige råd til vaksinatør. Overordnet er det viktigste:

  • Lytt: Ta frykten på alvor og lytt til dem som er redde.
  • Informer: Gi ærlig, grundig og saklig informasjon på forhånd.
  • Opptre rolig: Vær rolig og trygg, og vis respekt for den enkeltes frykt.
  • Lokalbedøvelse: Bruk lokalbedøvende salve ved sterk og lammende frykt for stikk.

Aldri, aldri si at det bare er et lite stikk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s