Akkurat nå befinner jeg meg på MF «Landegode» på vei over Vestfjorden fra Bodø til Moskenes i Lofoten. Jeg er førstegangsreis, ikke over fjorden til Lofoten, men som byråvikar.

I morgen tidlig begynner første vakt av et i alt to uker langt oppdrag som anestesisykepleier ved Nordlandssykehuset (NLSH) Lofoten. Jeg er spent, men først og fremst gleder jeg meg. Fra min tid på Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) i Tromsø har jeg snakket med flere av våre vikarer som har vært på oppdrag på NLSH Lofoten og de har vært fulle av lovord. De forteller om hyggelige og imøtekommende ansatte og et trivelig arbeidsmiljø, samt selvsagt vakre omgivelser.

Det hjelper også på å vite at de datasystemer som brukes (mest sannsynlig) er velkjente for meg. Jeg kan til og med bruke samme innlogging til Dips som jeg gjør i Tromsø og i Bodø. Sykehuset er mindre enn jeg er vant med å jobbe på, men det synes jeg bare er en fordel som vikar. Da blir det enklere å få oversikt. Litt nytt blir det nok, men anestesifaget er velkjent, så jeg føler meg trygg på at det kommer til å gå fint.

Å bli en del av bemanningsbransjen er derimot nytt for meg. Jeg har i en årrekke vært skeptisk til denne industrien med salg av helsearbeidere til høy pris. Utgiften dekkes av det offentlige fellesskap sine midler. Det er åpenbart at en reduksjon av innleie av personell vil være det gunstigste for alle (bortsett fra byråene) på både kort og lang sikt.

Likevel er bemanningsbyråene blitt både viktig og faktisk helt avgjørende for å få driften av helsetjenesten i Norge til å gå rundt. Uten det personellet byråene tilbyr ville det ha vært svært mange pasienter som ikke hadde fått den behandlingen og den omsorgen de har krav og behov for. Byråene har opparbeidet seg en unik «know how» om de ulike deler av helsevesenet og kjenner sine ansattes kunnskap og ferdigheter så godt at de kan tilby det offentlige helsevesnet nøyaktig det de har bruk for.

Men det koster. I Helse Nord alene ble det i 2018 brukt over 250 millioner på innleie av vikarer. Budsjettet var 100 millioner. Og tallene er økende. Økonomidirektør på UNN, Lars Øverås, beskriver utfordringen svært treffende: «Dyktig helsepersonell velger å jobbe via vikarbyrå fremfor å være ansatt i sykehuset».

Da er det jo nærliggende å spørre seg hvorfor fagfolk velger seg vekk fra trygge jobber på offentlig sykehus og over i vikarbransjen. For min del var planen egentlig å arbeide på NLSH Bodø. Jeg bor 50 meter unna sykehuset i Bodø. Jeg kjenner mange av de som jobber på anestesi- og operasjonsavdelingen der og vet at det er et unikt godt kollegium. Jeg fikk et tilbud på fast stilling, men der gikk grensen deres for å være på tilbudssiden. I forhandling før kontaktinngåelse var de ikke villige til å gi noe, verken på lønn eller annet, som tilrettelegging for å sluttføre masteren min. Jeg følte meg rett og slett uønsket og ikke satt pris på. Dette er ikke en opplevelse jeg er alene om, dette er noe jeg hører fra helsepersonell over hele landet. Også fra mangel-personell som oss spesialsykepleiere.

Opplevelsen da jeg kontakter bemanningsbyrået var en helt annen. Ja! Vi vil gjerne ha en med din kompetanse! Hva passer for deg? Hva kan vi tilby deg? Hva ønsker du? I tillegg var lønnen en del bedre enn minstetariff, og alle praktiske ting blir ordnet for meg. Oppdragsgiver (her NLSH Lofoten) sendte et forslag på arbeidsplan, men det var opp til meg å godta den eller ikke. En slik kontroll med egne arbeidstider er noe man bare kan drømme om som arbeidstaker på sykehus.

Dermed ble beslutningen enkel, og også jeg har byttet side til det jeg har hørt enkelte kaller «the dark side»; bemanningsbransjen. For selv om byråene omtales negativt som profetører, så er det åpenbart at de er mer enn det. De er profesjonelle arbeidsgivere som tar vare på sine ansatte. I motsetning til mange offentlige arbeidsgivere gir de både lønn og arbeidsvilkår som er bedre tilpasset det kunnskapen min og andre helsearbeidere er verdt.

I det perspektivet kan en undre hvem de egentlige profetørene er; byråene eller sykehusene? Jeg er i alle fall lei av å selge meg på billigsalg.

Dette er ikke nødvendigvis en beslutning for resten av mitt arbeidsliv, men for at jeg igjen skal inngå en kontrakt med et offentlig sykehus så er det nødvendig at også de «feel the force» av markedskreftene, og tilbyr betingelser deretter.