Nå banner jeg i kjerka, men jeg mener det er alt for mye praksis i sykepleierutdanningen i dag

Kari Toverud Jensen

I en noe tabloid stil er det dét utsagnet Sykepleien velger å framheve fra et intervju med sykepleierforsker Kari Toverud Jensen. Jeg kaller det tabloid fordi intervjuet med Jensen er mye mer nyansert – noe jeg har opplevelsen av at damen også er.

Fra kommentarfeltet på facebook var det langt fra stille, og det er akkurat dette utsagnet som debatteres. Jeg antar at Jensen gjerne skulle ha utdypet dette mer enn hun har fått anledning til i intervjuet. Men debatten som har kommet opp er likevel interessant. Og gjorde at jeg også fikk forferdelig lyst til å kommentere.

Det er litt vanskelig å si om læringsutbyttet for sykepleierstudenter er best i praksisperioder eller i teoribolkene? Eller kanskje i ferdighetstreningene? Muligens i gruppearbeidene? Noen lærer kanskje best av å jobbe med bacheloroppgaven? Grunnen til at det er vanskelig å komme med noen fasit her er fordi vi alle er forskjellige og vi tar til oss kunnskap på ulik måte.

Forutsetningen for at det skal være læringsutbytte av praksisen er at innholdet og veiledningen i praksisperioden er god. Det innebærer praksissteder som har et godt samarbeid med skolen, at praksisveilederen er kvalifisert til å veilede og har fått tid til å sette seg inn i studentens praksis-mål, at det settes av tid til refleksjon og diskusjon mellom veileder og student underveis (hvordan skal en ellers lære av hendelser som oppstår i praksis?), at lærer følger opp både studenten og veileder på praksisstedet og involverer seg tidlig når det oppstår vanskeligheter. NSF student har vært tydelige på at de ønsker at det skal sette krav til praksisveilederne. Grunnen er at det er alt for mange sykepleierstudenter som opplever å ha lite utbytte av sin praksis. Det mener jeg er et berettiget krav.

Rammeplanen dikterer at alle sykepleierstudenter skal ha 60 uker praksisstudier, tilsvarende 90 studiepoeng. Simulering og ferdighetstreninger kan inngå som endel av denne tiden. Det er ganske mye praksis, faktisk halve studietiden. Jensen mener altså at dette er for mye. Hun begrunner det på følgende måte:

– Før sykepleierstudenter kan gå ut og jobbe som sykepleiere, må de ha god kunnskap om den syke kroppen. De må være gode i sykdomslære og anatomi. (…) Folk lever lenger og har flere diagnoser. Når sykdomsbildet blir mer komplekst, må også sykepleierstudentene ha nødvendig kunnskap for å kunne møte stadig sykere pasienter.

Kari Toverud Jensen

Jeg er uenig i at studenten skal kunne «alt» om anatomi og sykdomslære for å kunne ha utbytte av praksisen. Tror derimot at å ha en praksisperiode tidlig vil hjelpe studenten med å lese og forstå teorien som læres senere – studenten vil ha noen knagger å henge teorien på.

Som anestesisykepleier så har jeg ofte hatt medisinstudenter sammen med meg på operasjonsstuen. Jeg synes de kommer alt for sent ut i praksis. Det er selvsagt stor forskjell fra medisinstudent til medisinstudent, men jeg synes at de som selv har sørget for å ha praksiserfaring ved å f.eks jobbe som pleieassistenter virker å være et hestehode foran sine kullinger. Spesielt er dette synlig i kommunikasjonen med pasientene. I tillegg virker det som alt for mange av dem er redde for å fortelle at de ikke kan, ikke vet eller ikke har prøvd noe før. Jeg prøver alltid å inkludere studenter til å være en aktiv del i det som skjer. Når jeg ber medisinstudenter om å f.eks koble opp et sett med intravenøs væske, så har jeg nå lært meg at jeg ikke kan forvente at de da forteller meg at de aldri har gjort det før – og jeg risikerer å få et sett som ikke er fylt med væske. Det skjer absolutt aldri med sykepleierstudenter. De er alltid gode på å formidle hva de kan og ikke kan, og de ber om hjelp når de er usikre. Det tenker jeg er en god egenskap å ha, også senere i yrkeslivet. Jeg har undret meg over hva denne forskjellen skyldes. Jeg lurer på om studentene føler på at etter tre-fire år på legestudiet, så burde de kunne slike «enkle» oppgaver. Og de burde faktisk strengt tatt – men det er ikke mulig for dem å utføre dersom de aldri har vært i praksis før og lært det.

Selv om også jeg selvsagt kunne ønske at sykepleierstudenter lærer mer teori (blir det noengang nok?), så mener jeg at praksistiden ikke bør kortes ned. Det er nemlig ikke slik at studentene ikke lærer teori mens de er i praksis. Det er ikke slik at sykdomslære og anatomi bare læres i auditorium. Gode veiledere vil hjelpe studentene til å sette praksiserfaringer og teori sammen. Den beste måten å lære om for eksempel ALS er ikke å lese om sykdommen i en bok. Det er å møte en pasient med ALS, å se utfordringene, å få diskutere behandling, tilrettelegging, livskvalitet og lindring sammen med pasienten, praksisveileder, annet helsepersonell som lege, ergoterapaut eller fysioterapaut – og samtidig slå opp i sykdomslæreboka og dypdykke i teorien. Dét er den beste måten å lære hvordan du kan bli i stand til å gi god sykepleie til pasienter med ALS.

Men: Måten praksisstudiene legges opp bør endres. Sykepleierstudentene kommer første skoledag og klør i fingrene etter å få prøve seg på noe «skikkelig sykepleie». Jeg mener vi bør gi dem det allerede i løpet av de første ukene. Faktisk gjerne i første uke. Her vil ferdighetstreninger og simuleringstrening være et godt sted å starte. Lær studentene førstehjelp og hjerte-lungeredning med en gang. Det vil gi en spennende start på studiet, men ikke minst: Det vil faktisk kunne bli livreddende. Sykepleierstudenter er minst 1800 klokketimer i praksis i løpet av sin studietid, det meste sammen med pasienter. Det er stor sannsynlighet at de vil ha bruk for å kunne livreddende førstehjelp i løpet av den tiden.