Den siste uken har tilgangen til intensivsenger i Norge vært hyppig diskutert (begrepet «intensivsenger» og «intensivplasser» brukes som synonymer). I dag måtte helseminister Høie beklage at han opplyste fra Stortingets talerstol at det vil kunne være 1200-1400 intensivsenger tilgjengelig i Norge, noe mange i fagmiljøet har reagert på. En rapport fra desember 2019 slo fast at antall intensivplasser på norske sykehus er 243. I tillegg finnes det 559 overvåkningssenger som kan omgjøres til intensivsenger. Men hva er egentlig en intensivseng og hvorfor er akkurat denne sengetypen så viktig?

Først det enkle svaret: Helt konkret, om en skal tenke på intensivseng som en SENG så er det en seng som brukes til alvorlig syke pasienter. Den har flere mulig innstillinger og funksjoner enn en vanlig pasientseng, styres elektrisk og har en madrass som er laget for å forebygge liggesår.

Det mer korrekte svaret er at når begrepet «intensivseng» og «antall intensivsenger» brukes, så er det ikke de konkrete sengene som menes. En intensivseng er en plass for en pasient som trenger vår høyeste form for behandling og pleie. I tillegg til en fancy SENG så er det behov for ganske mye medisinteknisk utstyr. Dette er ulik type overvåkingsutstyr som måler blodtrykk, andel sirkulerende oksygen, hjerterytme og temperatur. Det er forskjellige typer pumper for både intravenøs væske, medisiner og for ernæring som kan gis både i blodbanen og via sonde ned i magesekken. Det er måleinstrumenter for å måle trykket i hjernen, trykket i blodårene på ulike plasser, og i buken. Det er utstyr som fører urinen fra blæra og ned i en boks der urinmengden kan registreres. Det er tilgang til maskiner som kan rense blodet dersom nyrene ikke klarer å gjøre jobben. Det er ulike dren som evakuerer ut væske eller luft som ikke skal være der fra ulike rom i kroppen. Det er tilgang til maskiner som kan analysere blodprøver som det er behov for å ta hyppig. Og ikke minst, det er pustemaskiner som brukes for å overta pustingen for de som ikke kan klare det selv, av ulike grunner. I tillegg er det en helt utrolig mengde engangsutstyr som forbrukes. Alt dette utstyret, og sengen, kan ikke bare plasseres på et hvilket som helst rom. Det trengs et sted som har tilgang til trykkluft, til oksygen og til veldig mange stikk-kontakter. Dette er det ikke vanlig at er tilgjengelig på alle pasientrom på et sykehus, og i alle fall ikke på sykehjem. Av den grunn er det ikke så enkelt å bare «opprette» nye intensivplasser hvor som helst der det finnes et ledig rom.

Legespesialistene, som anestesiologene, er til vanlig svært sentrale i behandlingen av intensivpasienter. Det vil de også være for denne pasientgruppen. Men til forskjell fra mange andre sykdommer er det foreløpig ingen kjent kur eller behandling som kan kurere disse pasientene. Så oppholdet på intensiv vil gå ut på å gjøre alt for å optimalisere pasientens tilstand, forhindre komplikasjoner og følgesykdommer og holde pasienten i livet til kroppen selv har klart å ta rotta på viruset. Derfor vil intensivpleien og sykepleierens ekspertkompetanse være særlig avgjørende for overlevelsen (slik er det forsåvidt alltid for pasienter innlagt på sykehus. Om du ikke trenger sykepleie så kan du klare deg fint med poliklinisk legekonsultasjoner, ikke sykehusinnleggelse).

Men den helt klart viktigste komponenten i en «intensivseng» er en kunnskapsrik helsearbeider som er tilstede hvert eneste sekund. Som kan betjene alt utstyret, som kan analyse og forstå situasjonen og endringer i pasientens tilstand fortløpende, som kan planlegge framover og gjøre tiltak for å forebygge alle de komplikasjoner som det er mulig å få som følge av å være intensivpasient. For de er ikke få. Alt dette kreves en enorm kompetanse, ervervet gjennom utdannelse og erfaring. Denne helsearbeideren har som regel tittelen «intensivsykepleier». Uten denne spesialsykepleieren vil verken en avansert seng eller avansert utstyr ha noen som helst betydning. Derfor er tilgangen på intensivsykepleiere den mest begrensende faktoren for hvor mange pasienter som kan få intensivbehandling.

• 

Sykepleiermangel, og spesialsykepleiermangel, har vært en krise som har vært varslet om lenge. Spesialsykepleiere er det fra før av akutt behov for, og i årevis har det vært en særskilt mangel av intensivsykepleiere og operasjonssykepleiere. Det har gjort at driften på sommerstid har vært svært utfordrende på mange sykehus, og mange intensivavdelinger har hatt et helt enormt forbruk av innleide spesialsykepleiere fra vikarbyråer. Dette er ingen ny sykepleierkrise som har oppstått i forbindelse med koronakrisen. Dette er en kronisk krisesituasjon som forverres av denne akutt oppståtte situasjonen. En akutt på kronisk krise.

Akkurat nå må vi håndtere dette så best vi kan – sannsynligvis ved å drive utstrakt bruk av rovdrift på personalet. I tillegg vil det bli bruk av de personalgrupper som i størst grad hurtig kan læres opp til å kunne ivareta intensivpasienten. Dette vil være andre spesialsykepleiere (som anestesisykepleierne som til daglig jobber med pustemaskiner på operasjonsstuene, og som har endel av det samme pensumet som intensivsykepleierne i utdanningen sin, og kanskje operasjonssykepleiere som er vant til å jobbe i et høyteknologisk miljø og er særskilt dyktige enkelte ting som er overførbart til pleie av intensivpasienten), men det kan også bli nødvendig å bruke leger til direkte pasientnær intensivpleie-jobb. Dette hører vi at har vært nødvendig i Italia.
Forhåpentligvis vil myndighetene skjønne at de må ta ta grep for å komme ut av den kroniske sykepleierkrisen når den akutte delen er over.

Uten spesialsykepleierkompetansen er intensivsengen bare en seng.