Hvordan kan det ha seg at munnhelse er så utrolig oversett, både i samfunnet og i helsetjenesten? Det er på tide vi begynner å ta ordene «munnhelse», «munnhygiene» og «munnstell» i vår munn.

Å rengjøre tenner og munnhule er for mange det mest naturlig i verden, og veldig mange anser tannpuss morgen og kveld som fast rutine.

Men for mange er dette ikke like enkelt, eller naturlig. Noen er ikke lenger i stand til å ta vare på sin egen munnhelse. Andre har faktisk aldri lært det. Noen har sykdommer i munnen som gjør livet svært vanskelig for dem, for dårlig munnhelse gir ofte dårlig livskvalitet.

Bare tenk hvor viktig munnhelsen er. Å ha svært dårlig ånde vil ganske kjapt bli et sosialt problem for deg. Folk vil trekke seg unna deg, og anse deg som ubehagelig å ha nær seg. Mange vil anse deg som en person med dårlig hygiene – også selv om dette ikke er tilfelle. Sykdommer i tannkjøtt, munnhule, tunge eller hals som for eksempel betennelser, sopp eller kreft kan gi slike odør-problemer. De som har slike sykdommer vet godt hvordan folk reagerer på lukta, og mange isolerer seg derfor av den grunn. Isolasjon og ensomhet går ut over psyken. Vi er sosiale vesen, vi trenger tilhørighet og sosialt fellesskap.

Dårlig munnhelse vil ofte føre til problemer med å spise. Det blir smertefullt og mange ganger nesten umulig å ta til seg næring. Uten næring vil kjapt andre helseproblemer melde seg.

Mange ganger skyldes dessverre dårlig munnhelse omsorgssvikt. Som anestesisykepleier har jeg vært med på mange tannbehandlinger som måtte bli gjort i narkose nettopp på grunn av omsorgssvikt. Det har vært barn som har vært nødt til å få alle melketennene sine trukket på grunn av tannråte fordi deres omsorgspersoner ikke har pusset tennene deres og/eller ikke har lært dem og gjøre det selv. Det har vært psykisk utviklingshemmede som ikke tillater noen å pusse tennene deres, og som har kommet i en ond sirkel: Jo lengre det blir mellom hver tannpuss jo vondere blir det å pusse tennene. Til slutt er tannstell i narkose eneste utvei.

Men også på «vanlige» operasjons-pasienter har jeg dessverre sett mye dårlig munnhygiene. Jeg skal ikke påberope meg å være noen slags ekspert på munnstell, men på alle pasienter vi skal ha i narkose må vi nødvendigvis se inn i munnen. Matrester – typ gammel, sopp, blødende tannkjøtt og råtne tenner er ikke uvanlig. Ei heller tannproteser som nærmest har grodd fast i gommen. Det er trist å se, og jeg vet at mange ganger har mine sykepleierkollegaer endel av skylden for dette. Munnen er en del av hele mennesket, og som sykepleiere tar vi vare på hele mennesket. Det er jobben vår. Om du er innlagt på sykehus for en brukket hofte, så har du like fullt rett til tilrettelegging og hjelp til munnstellet, om du trenger det (og det trenger mange, når det er vanskelig å ta seg til badet selv).

I den kommunale helsetjenesten virker det som det mange ganger så som så med munnstellet. Jeg tenker dette skyldes en kombinasjon av dårlig tid og lite fokus på munnhelse. For når ressursene, i form av bemanning, er for små må det prioriteres. Mange prioriterer da vekk munnstellet. Men jeg tror mange pasienter ville ønske seg tannpuss framfor kveldsstell om de hadde fått velge. Selv hadde jeg valgt å hoppe over bra mange turer i dusjen framfor å kutte ut å pusse tennene mine.

Vibeke Ansteinsson, Ewa S. Hovden og Ragnhild Hellesø publiserte i dag en artikkel i Dagens Medisin der de oppfordret forskningsrådet å prioritere oral helse. Denne artikkelen inspirerte meg til å skrive denne bloggen, for jeg er hjertens enig! (apropos hjerte, visste du forresten at infeksjoner i munnen kan føre til alvorlig, livstruende infeksjon på hjerteklaffene dine?). Å prioritere forsking på et felt fører til mer bevissthet på feltet, og selvsagt mer kunnskap. Kunnskap og oppmerksomhet gjør at både helsearbeidere og folk flest blir flinkere til å ta vare på munnhelsen sin.

Det ligger et ansvar på hver enkelt til å ta vare på sin egen munnhelse, og det ligger et ansvar på hver enkelt helsearbeider å følge med om pasienter de har ansvar for trenger hjelp og oppfølging med å ivareta munnstellet. Men jeg mener det er ligger et tyngre ansvar på utdanningsstedene til å formidle kunnskap om oral helse til sine studenter. Og ikke minst et stort systemansvar hos arbeidsgiverene, enten det er på sykehus, i kommunene eller andre steder, til å legge til rette for at det er tid og rom til å prioritere munnstell.

Vi trenger ikke sitte og vente på forskningsrådet. Vi kan nok om viktigheten av munnhelse til at vi bør begynne å minne hverandre på det, særlig vi sykepleier imellom. Som vi sier her nord: Hold kjæft – fortæll!