2020 vision

Selv med godt syn er det ikke enkelt å være klarsynt. For ikke å si framsynt. Er det mulig å se i krystallkula hva 2020 vil bringe?

31.desember 2010 skrev jeg et innlegg som var fullt av håp og fremtidsoptimisme. Det var umulig å se hvilken hjerteskjærende katastrofe som ventet i 2011… Heldigvis.

Det finnes noen ting som er mulig å spå:

Klima og miljøvern vil fortsatt være høyt på dagsorden. Vi kan ikke fortsette å forurense slik vi gjør nå. Klimautslippene MÅ ned. Det er det ikke bare de klimastreikende ungdommene og Greta Thunberg som forstår. Det forsto våre politikere allerede for 30 år siden da Stortinget gjorde et vedtak som innebar dramatisk reduksjon av CO2-utslippene . Så hvorfor har vi likevel ikke gjort noe? Vi har – alle sammen – stukket hodet i sanden og latet som om problemet ikke finnes. Greta og alle andre unge er i sin fulle rett til å stille oss spørsmålet «how dare you?«

Heller ikke helsevesenet eller sykepleiefaget er uskyldige. Også vi står for både forsøpling og klimautslipp. Noe er vanskelig å unngå, men vi kan helt klart bli bedre. Vi kan ha et litt mer gjennomtenkt forhold til all bruk av engangsutstyr og vi har mye å gå på innen søppelsortering. I anestesien sender vi hver dag ut narkosegasser ut i atmosfæren, noen av dem verre enn andre. Behøver vi å velge den gassen som forurenser mest dersom det er slik at pasienten har bedre av gass enn intravenøs narkose? Og hvor gjør vi av medisinrester? Hvor ender egentlig alle småskvettene med antibiotika? Kan el-sykler erstatte noen av bil-rutene i hjemmetjenesten noen steder?

Norsk Sykepleierforbund vedtok på landsmøtet i november 2019 en uttalelse som ble oversendt til Norges delegasjon på klimakonferansen i Madrid. Her pekes det på at klima- og miljøkrisen også er en helsekrise og endringene fører til psykisk og fysisk uhelse. Det viktigste slaget om helse står utenfor helseinstitusjoner. Forebyggende helsearbeid er sentralt, og sykepleierne har en viktig rolle når følgene av klima- og miljøkrisen må håndteres.
Miljøutfordringene blir ikke borte i 2020. Men kanskje vi kan klare å starte på noe som leder oss på vei mot løsningene?

Endringer i klimaet fører til flere naturkatastrofer. Naturkatastrofer tvinger folk ut av hjemmene sine og på flukt. Det samme gjør krig. Kamp om naturressurser vil sannsynligvis bli stadig mer gjeldende.

Ved starten av 2019 var 70,8 millioner mennesker på flukt. Mange av disse befinner seg i flyktningeleiren og lever i umenneskelige forhold, som i Moria på Lesvos. Uten mat, klær, varme, boliger, uten skolegang for barna, uten medisiner og helsehjelp, uten verdighet. Vi har alle et globalt ansvar for hverandre. Vi kan ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv. Som sykepleiere har vi et særskilt ansvar for å ta vare på menneskeverdet – det innebærer også et ansvar for å påvirke makthavere. Jeg har et håp om vår nye forbundsledelse skal være tydelige lobbyister for menneskeverdet ovenfor våre politikere i året som kommer.

Det er ikke så vanskelig å forutse at også i 2020 vil det ikke bli noen løsning på sykepleiermangelen. Dette er, for å si det mildt, en varslet krise. Det vil mangle 28 000 sykepleiere i 2035. Det er 15 år til. Men utfordringene med å ha nok sykepleiere til å dekke behovet er ikke noe framtidsproblem, det har vært slik i årevis. Og for hver gang vi snur kalenderen så blir mangelen større.

Så hvorfor har denne krisen oppstått? Det er ikke kun ett svar på dette. Men slik jeg ser det er det åpenbart at det mange steder ikke er samsvar mellom oppgavene og ressursene.  Det brukes for få folk for å gjøre for mange oppgaver. Ingen klarer å stå i det over tid. Dermed skapes en selvforsterkende, negativ spiral: Underbemanning er selvforsterkende. Dermed forsvinner en del av vår arbeidstokk ut, enten ved å jobbe deltid (fordi det er for tungt å jobbe heltid), til andre jobber utenfor helsetjenesten, eller til uføretrygd.

Det finnes altså en mannskapsreserve som ikke blir benyttet fordi den ikke blir tatt vare på og ikke blir belønna.

I krystallkula ser jeg også noe helt klart: Politikerne kommer også i 2020 til å hylle sykepleiere. De kommer til å fortelle oss at vi gjør en av de viktigste jobbene i velferdssamfunnet. Men de kommer likevel ikke til å løfte en finger for å bedre våre arbeidsvilkår.

Fortsatt vil sykepleie være tung jobb i en tøff turnus – med fritak fra arbeidsmiljøloven som regelen, ikke unntaket. Sykepleierutdanningen vil fortsatt være grovt underfinansiert. Regjeringen vil fortsatt synes at utdanning og spesialisering av sykepleiere er viktig – men ikke like viktig som for resten av samfunnet – og vil derfor oppfordre sykepleiere til å hoppe av masterutdanningen sin og ikke fullføre siste semester.  Fortsatt vil sykepleieyrket ha en overvekt av kvinner, og sykepleie vil bli ansett som et kvinneyrke. Det selv om det er stort behov for menn i yrket. Ikke i likestillingens navn, først og fremst, men fordi pasientene trenger menn som sykepleiere. Utviklingen av yrket er avhengig av menn. Vi kan ikke rekruttere fra bare halvparten av befolkningen dersom vi skal klare å dekke bemanningsbehovet. For å klare å rekruttere menn må statusen opp. Det er rart med det, status og lønn følger ofte hverandre.

I løpet av jula har vi fått høre på riksdekkende fjernsyn at sykepleiere var årets lønnsvinnere. Det er jo flott. Det lønnsløftet som kom i 2019 var høyst nødvendig, men ikke nok. Vår nye forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen gjorde det klart fra landsmøtets talestol at det er uholdbart med de latterlig lave tilleggene vi får for å ubekvemme vakter. Jeg håper at neste oppgjør skal gjøre noe med kvelds-, natt- og helgetillegget. Det finnes mange som kunne tenke seg å jobbe mer ubekvemt dersom betalingene er bedre. Å selge tiden sin med familie og venner, for ikke å snakke om nattesøvnen sin, er ikke noe vi vil gjøre på billigsalg.

I 2020 har verdens helseorganisasjon (WHO) erklært som «Year of the nurse and the midwife». La dette året bli et år for pasientsikkerhet, et år for fagutvikling, et år for solidaritet mellom sykepleiere i alle land, et år for anerkjennelse for viktig helsearbeid.

I romjula har vi kunne lese i Aftenposten om at noen har troen på at tekniske løsninger skal være redningen for helse- og omsorgstjenestene. Teknologien kan være en hjelp, men mennesket er alltid svaret.

Godt, nytt år!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s