I forrige uke tapte jeg et valg, valget om å bli leder av Sentralt fagforum i Norsk Sykepleierforbund. Det ble et tap med minst mulig margin (15 mot 16 stemmer) og mot en dame jeg bare har hørt gode ting om. Det er min mening at det er bra at faggruppelederne får lov til å gjøre et valg mellom flere kvalifiserte kandidater. Og i valg mellom flere så er det en som blir vinneren og noen som blir taperen. Likevel: Jeg må være ærlig å si at det ikke var så veldig kult. I uken som har gått har jeg følt på mye på skuffelse, jeg har følt litt på bitterhet og jeg har ikke minst følt på en stor tomhet.

Da er det kanskje bra at jeg har erfaring med å tape valg. Jeg har vært med på det flere ganger før. Og jeg kjenner igjen følelsene. Som en kompis fra mitt tidligere politiske liv sa det: Fy faen så innihælvete jævlig!

Mange får det til å høres ut som noe veldig lettvint å stille til verv. «Jeg stiller meg disponibel for organisasjonen» hører vi ofte politikerne si. Som om det er ett fett for dem om de blir valgt eller ikke. Det er det ikke, jeg lover!

Det er en ting som er helt avgjørende når du stiller til valg i et verv, enten det er i en organisasjon eller det er til offentlige verv: Engasjement! Du må ville det. Som i å ville noe, noe som er mye mer enn å oppnå en posisjon. Du må ha et ønske om å gjøre forbedringer, noen endringer til det bedre, ved å gå inn i vervet. Du må ha ambisjoner, ikke på vegne av deg selv, men på vegne av organisasjonen eller samfunnet. Du må ha drømmer. Du må være villig til å ofre andre ting. Hvis du ikke har dette så blir det vanskelig både å vinne valg (altså å få noen til å ha tro på deg), men det blir nesten umulig å gjøre en virkelig god jobb om du skulle bli valgt.  Det betyr kort og godt at du må gå helhjertet inn for å bli valgt. Å tape vil føle som en enorm avvisning – du har tilbydd alt av deg selv, men ble valgt bort. Det er klart det er en bitter pille å svelge.

Går livet under om en taper et valg? Nei, absolutt ikke. Det vet jeg av erfaring. Jeg har tapt valg før. Som regel åpner det seg andre dører. Dessuten, det er ikke smart å basere livet sitt på valgseiere. Jeg er for tiden heltidsstudent ved Universitetet i Oslo. Ved å vinne valget om å bli leder av Sentralt fagforum så hadde ferdigstilling av min master i sykepleievitenskap stått i fare. Nå går det (forhåpentligvis) som planlagt. Dessuten er jeg sykepleier. Det er nærmest umulig å bli arbeidsløs.

Om noen uker er det landsmøte i Norsk Sykepleierforbund. Der skal 45 verv fylles. Det blir det mange valgvinnere av. Men det blir også fryktelig mange tapere. Det er nemlig 75 kandidater til disse 45 plassene. 30 gode og engasjerte sykepleiere kommer til å dra hjem og føle seg som tapere. Også de kommer til å føle på bitterheten og tomheten etter valget. Selv om de følte seg aldri så forberedt på et mulig tap.

Hele seks damer stiller til forbundsledervervet. Fem av dem blir ikke valgt. Det betyr ikke at de fem damene er tapere. Eller ikke egnet seg som forbundsleder. Disse er alle i dag noen av våre fremste tillitsvalgte. Men det vil bli tøft for dem, i alle fall en stund. De stiller seg såkalt «disponible» for oss. Men de gjør mer enn det. De tilbyr seg selv, med hud og hår, med sitt engasjement, med sine ambisjoner for NSF, med sine drømmer og håp for framtiden og med et inderlig ønske om å gjøre en forskjell. En må være sterk for å blottlegge seg slik, for å legge sitt hjerte som banker sterkt for organisasjonen fram for hogg. Det må vi være klar over – vi som i kraft av å være delegater på landsmøte har makt til å velge og vrake. Det blir vår oppgave å ta vare på de fem som tapte etterpå. De tapte for oss.

Når det er så hard konkurranse om toppvervene så er det lett å glemme alle de som stiller opp til andre verv. Det vil bli tøft for dem klare å få vist seg fram og formidle til delegatene hva de er gode for i et møte der forbundsledervervet vil komme til å ta så stor del av oppmerksomheten. Det betyr ikke at de vervene de stiller til ikke er viktige.

21 stykker har stilt til valg som medlemmer av forbundsstyret, bare seks stykker kan velges. Til disse 21 så vil jeg på forhånd si tusen takk! Jeg har lest villighetserklæringene og må bare si at dere er en usedvanlig velkvalifisert gjeng. Det blir tøft både for nominasjonskomiteen og for landsmøtedelegatene å velge blant dere. Men velge må vi, det er det medlemsdemokratiet handler om. Det betyr ikke at det er kun er de med den lengste og mest velfylte CV’en som kan eller bør velges. Enkelte av kandidatene som i år stiller til forbundsstyret har ikke særlig lang erfaring fra andre verv i vår organisasjon, andre har nærmest viet hele livet sitt til sykepleierforbundet. Blant årets kandidater finner vi noen som er nyutdannede, mens andre har hatt et langt yrkesliv og nærmer seg pensjonistalder. Noen er kvinner, andre er menn. Noen er politiske røde, noen er gule, andre er blå. Vår oppgave som landsmøtedelegater er å velge et lag som til sammen representerer hele medlemsmassen. Alle 120 000 medlemmene. Det betyr at selv om det finnes mange velkvalifiserte damer på rundt seksti år på Østlandet, så hadde det vært ganske dumt av oss å utelukkende velge disse til å representere oss.

Om du er en av dem som stiller til valg på landsmøtet og ikke blir valgt så husk på at det mest sannsynligvis ikke hadde noen sammenheng med at du ikke er likt eller at noen tror at du ikke kommer til å gjøre en god jobb. Andre faktorer som geografi, fagfelt, mangfold, kjønnsbalanse og ikke minst interne dragkamper og forhandlinger mellom delegasjonene påvirker av og til valget mer enn hvem som er aller, aller best kvalifisert. Det er medlemsdemokrati både på sitt beste og sitt verste. Likevel vil det føles kiipt.

Tap og vinn med samme sinn. Hvem i alle dager er det som innbiller seg noe så teit?

Dersom du taper valget vil du ikke ha samme sinnsstemning som du får om du vinner. Selvfølgelig vil du ikke det.  Du vil sannsynligvis også dra hjem og føle på tap, bitterhet og tomhet i stedet for å kjenne glede, pågangsmot og entusiasme.  

Men det går over.

Jeg lover.