I dag har lederen av Norsk Sykepleierforbund Lill Sverresdatter Larsen fødselsdag. I den anledning hadde jeg lyst å gjøre litt stas på henne med en egen bloggpost, dedikert til forbundslederen Lill.

(NB! Dette er en lang tekst. Det kan hende det egentlig bare er Larsen selv som har interesse av å lese. Men du er velkommen inn om du vil. Legg gjerne igjen gratulasjon i kommentarfeltet)

For litt over en måned siden sendte jeg en bursdagsgave til Lill – hukommelsen min spilte meg et puss. Jeg trodde det var JUNI, ikke JULI som var hennes fødselsdagsmåned. Det kan derfor hende hun har pakket opp gaven forlengst. Jeg har aldri noen gang sendt Lill en presang til gebursdagen hennes, men denne gaven bare måtte jeg sende. Det hun fikk var et sykepleier-superhelt-krus og et kort der jeg fremhevet at alle gjenger av superhelter er avhengig av en stødig og god ledelse for å kunne fungere optimalt, det vet jo alle som har sett Avengers fordi «Every team needs a Captein«. Jeg var glad at nettopp hun var blitt den lederen.

Ingen kunne på forhånd ha forestilt seg i hvilken grad forbundslederen som ble valgt i november 2019 skulle bli nødt til å hente fram sine superhelt kaptein-krefter i 2020. Belastningen på Sykepleierforbundets 120 000 medlemmer har vært ekstremt. Som leder har hun vært nødt til å være en tydelig stemme for alle disse, delta aktivt inn i det samfunnspolitiske arbeidet – både i åpen, politisk debatt og selvsagt også «på bakrommet». Det er nok mye jobb som har pågått som har vært usynlig for oss menige. Ikke alle utspill har vært perfekte, men mye har vært imponerende godt utført.

Det er en helt spesiell jobb å overta som øverste leder i en av Norges største organisasjoner. En organisasjon med 200 ansatte, ca 3000 tillitsvalgte, egen studentorganiasjon og 35 faggrupper. Lill gikk på valg med mottoet «Faget i front» og fikk hele landsmøtet til å snakke om hvordan vi kan fremme og utvikle vårt fag. Hun ville, som alle de fem andre lederkandidatene, ha bedre arbeidsvilkår og høyere lønn for sykepleiere, men hun ønsket å forandre måten vi begrunner disse kravene. Sykepleiere fortjener ikke høyere lønn fordi noen «mannsyrker» tjener bedre, eller fordi det er synd på oss. Vi bør få høyere lønn fordi vi har en fagkompetanse, kunnskap og erfaring som er helt nødvendig for at samfunnet skal fungere. Derfor må faget i front, også når lønn og arbeidsvilkår skal diskuteres.

Nå skulle hun ta valgløftene inn i den digre, gamle skuta som Sykepleierforbundet er, overta roret, og forsøke å endre på kursen. Og som vi vet, gammel dame – vond og vende. Forbundslederen var ny, men resten av organisasjonen var det ikke. Jeg har selv hatt et heltidsverv i NSF og jobbet ved hovedkontoret i to år. Jeg kjenner derfor til miljøet og menneskene i huset. Og har fått høre derfra at den nye forbundslederen helt klart overrasker, og hun representerer noe nytt. Ikke alle er glad for noe nytt. Noen er det, andre ikke.

Å få en nasjonal krise i fanget, i en periode der hun som forbundsleder holder på med å bli kjent med organisasjonen og få organisasjonen til å bli kjent med henne og hennes lederstil, må ha vært tøff. Men det er jo sånn med kriser, de passer jo aldri. I denne tiden har hun nærmest hatt klippekort på Dagsnytt18, og vært på i nærmest alt av media. Ikke bare fordi hun blir invitert inn, langt derifra. Hun har vært ekstremt aktiv med å produsere innlegg, kronikker, og medieutspill.

Hun har vært kjapt på ballen på utrolig mye, så kjapp at mange andre organisasjoner nok misunner oss vår fremoverlente leder. Når regjeringen gjør et, for å si det mildt, svært merkelig kjøp av noen maskiner de kaller nød-respiratorer og attpåtil mener dette vil gi Norge 1000 ny intensivplasser, er hun raskt på ballen og påpeker at da har ikke våre politikere skjønt mye. Uten intensivsykepleiere til å betjene 1000 nye respiratorer så vil det ikke være mulig å bruke dem. Altså får man ikke 1000 ny respiratorplasser. Dessuten tyder alt på at disse maskinene ikke er egnet til å behandle COVID19-pasienter. Kunnskapsløshet forkledd som handlekraft, kalte hun dette. Hun fikk forsiden i alle nettavisene i løpet av en time, og startet en debatt som nok fortsatt ikke er helt over. Legeforeningen kom halsene etter – og var enige med henne – men sikkert også rimelig irriterte at det var NSF som hadde fått fronte saken.

Da navnene på hvem som skulle sitte i Korona-kommisjonen ble offentliggjort, tok det knapt en time før hun var ute med sylskarp kritikk. Hvordan kan det være mulig å ikke ha en eneste sykepleier med i denne kommisjonen. Det må da være en feil? Spurte hun Bent Høie. Og møtte igjen på Dax18.

Enkelte ganger synes nok noen at hun er litt vel mye nordlending. Som når hun til Klassekampen (bak betalingsmur) uttalte at «Jeg er så lut lei uttrykket «varme hender». Så føkkings lei! Sjimpanser har varme hender. Det er ikke varme hender sykepleiere skal tilby, det er faglig kompetanse». Andre ble derimot begeistret. For dette intervjuet og denne uttalelsen kåret senere kommunikasjonsbyrået Geelmuyden Kiese henne til «Årets tåkelur».

På den tiden hun har vært forbundsleder har hun blitt kjent for sin klare og direkte tale. Hun taler godt, skriver godt og ser godt ut. Det siste behøver ikke å være en fordel. I valgkampen opp mot valg av leder i NSF ble hennes utseende og unge (?) alder brukt som argument mot henne. Vil noen kunne ta henne seriøst, med langt blondt hår og vippeexstension? I tillegg snakket hun nordnorsk, det var langt fra sikkert at noen kom til å forstå henne, for ikke å si ta det hun sier på alvor. Det må sies, slik argumentasjon kom fra et lite mindretall. Men den fantes. Og måtte håndteres. Er egentlig 40 år for ungt for å bli forbundsleder? Vi har statsråder i Norge som er yngre enn dette. Jens Stoltenberg var 41 år da han ble statsminister.
Det er vel bare å slå fast at både Stoltenberg og Larsen har bevist at folk i 40-årene kan være utrolig kompetente. Faktisk direkte dyktige.

Selv ble jeg kjent med Lill høsten 2014. Hun var nestleder i NSF Troms og jeg var nettopp valgt inn som faggrupperepresentant i fylkesstyret i Troms. Mitt førsteinntrykk av henne var kanskje ikke det aller beste. Hun virket litt skummel. Når jeg ytret min mening, så kunne hun sette øynene i meg, og liksom vurdere meg nøye. I stedet for å fortelle om hun var enig eller uenig så kunne hun heller finne på å si «Hvorfor mener du det?» eller «Hvor har du dette ifra?». I ettertid, da vi ble bedre kjent skjønte jeg at dette var hennes måte å få alle fakta på bordet. Hun vil gjøre kvalifiserte avgjørelser, ikke bare basert på en persons overbevisende argumentasjon. Det alvorlige ansiktsuttrykket hun får når hun konsentrerer seg om noe har vi på fleip gitt kallenavnet «resting bitch face». I enkelte sammenhenger kommer det jo sannelig også til nytte…

Gjennom styrearbeidet i NSF Troms ble vi etterhvert nære samarbeidspartnere. Jeg har aldri, verken før eller etter, funnet noen bedre å spille ball med rundt en sak eller en tekst. I tillegg er hun utrolig systematisk, noe som er en skikkelig fordel når det skal planlegges og gjennomføres større arrangementer, som NSF Troms sin 75 års jubileumskonferanse. Hun har lært meg så utrolig mye, og har hele tiden pushet både meg og de andre i fylkesstyret til å strekke seg littegranne lengre. Vi kan bli bedre. Hva mer kan vi gjøre for medlemmene? Hvordan kan vi bli mer synlig i samfunnet?

Selv om jeg kun har kjent Lill i underkant av seks år, så føles det som jeg har kjent henne en hel livstid. Hun har en evne til å både se meg og forstå meg som er unik. Men da jeg begynte å lete gjennom bildene mine for å finne noen av oss sammen, oppdager jeg at vi nesten ikke har vært fysisk sammen disse årene, sånn bortsett fra på NSF-møter og konferanser. Vi har i stedet jevnlig hatt kontakt på sosiale medier og på mail. Sendt hverandre tekster vi selv er usikre på, hjulpet hverandre – og slaktet hverandres tekst. Sendt hverandre kommentarer på saker i nyhetene. Og snapbilder fra fjellturer. Eller, hun sender snapbilder fra fjellturer.

I tiden etter hun ble forbundsleder har dette naturligvis forandret seg endel. Jeg har sett enda mindre til henne, og det er ikke lenger så naturlig å jobbe med hverandres tekster. Det blir mest slike «bra skrevet kronikk i Nordlys/Dagens Medisin/Dagsavisen/sett inn passende avis»-meldinger fra meg etterfulgt av smilefjes og tommel opp.

Likevel, det er verdt det. Jeg er glad for å måtte dele Lill med alle andre sykepleiere i hele landet. Hun var det NSF trengte nå. En ny stemme, en liten dreining på roret, og faget i front.

Gratulerer så mye med 41-årsdagen, Lill! Håper du får en god feiring sammen med familien din i Tromsø, og at du faktisk klarer å ta litt fri i ferien din. Det fortjener du like mye som vi sykepleiere fortjener en leder som deg.

Siden FHI ikke har forbudt digitale klemmer: En varm bursdagsklem!