Vi som jobber i helsetjenesten er vant til å gjøre jobben vår, og gjøre vårt ytterste uansett hvem pasienten er. Jeg så noen som beskrev sykepleiere som «fargeblinde». For oss spiller det ikke noen rolle om du er rik eller fattig, ung eller gammel, kvinne eller mann, svart eller hvit. For oss er du bare en person som trenger hjelp – og vi er der for å gi den. Jeg skulle ønske at jeg var helt sikkert på at det er sant…

Black lives matters! ropes det i gatene, fra avisoverskriftene og i alle SoMe-kanaler over hele verden. Også sykepleiere, leger og annet helsepersonell er aktivt med i de omfattende demonstrasjonene. Det er på tide vi tar rasisme og fordommer i samfunnet på alvor og faktisk gjør noe med det.

Drapet av George Floyd var i seg selv både grusomt og fullstendig meningsløst, men den enorme reaksjonen verden over gjør det klart at dette var mer enn en enkelthendelse. Dette var dråpen som fikk begeret til å renne over. Rasisme og fordommer er svært levende både i USA, men også i resten av verden. Rasisme tar liv. Slik kan vi ikke ha det. Mange helsearbeidere har tatt til gatene, sammen med andre fra alle samfunnslag, også i Norge. I helsetjenesten har rasisme ingen plass, den er direkte til skade.

Men er vi virkelig så fordomsfrie og fargeblinde i den norske helsetjenesten som vi tror vi er? Jeg har tenkt på dette i et par uker, og er ikke så sikker. For å komme med et par eksempler:

Anestesisykepleiere blir ofte bedt om å komme å hjelpe dersom andre sykepleiere på sykehuset har problemer med å legge inn perifer venekanyle (PVK). Jeg har flere ganger blitt tilkalt rett og slett fordi pasienten har en mørk hudfarge, noe som gjør det litt mer utfordrende å se blodårene. Som regel har disse pasientene ikke vært spesielt vanskelige å legge inn kanyle på, og har utmerket fine årer, en må bare lære seg å kjenne etter årene, i stedet for å se (noe som faktisk er et godt tips på alle pasienter). Å tilkalle en «ekspert» bare fordi pasienten har en annen hudfarge, vil jeg ikke kalle rasistisk. Det er godt ment. Men det er uvitenhet. En uvitenhet som kan skyldes flere ting, som erfaring men også utdanning.

Etter å ha kikket litt i mine bøker fra så vel sykepleierutdanningen og spesialsykepleier-utdanningen så oppdager jeg at selv faglitteraturen i aller høyeste grad er blenda-hvit. Alle illustrasjoner og bilder av så vel helsearbeidere som pasienter viser hvite personer. Jeg har jo lest alle disse bøkene, men har ikke en eneste gang tidligere lagt merke til nettopp dette. Sannsynligvis har ikke forfatterne av verken fysiologi- eller traumatologi-fagboken ment å lage et rasistisk produkt, de har mest sannsynligvis heller ikke tenkt over det. På den måten har store mengder helsearbeidere fått sin utdannelse, gjennom å lese faglitteratur som er helt fri for eksempler og bilder av mennesker som ikke er kritthvite. Det er vel nærliggende å frykte at dette kan ha gjort noe med hvordan vi er som blitt som fagpersoner. At mange kanskje har noen fordommer som de rett og slett ikke selv er bevist?

En ting er hva slik faglitteratur gjør med vårt ubevisste menneskesyn, en annen ting er hva den fratar oss av kunnskap. Som at vi ikke lærer oss å gjenkjenne kliniske tegn på for eksempel lavt hemoglobin, lavt blodtrykk eller sepsis fordi pasienten ikke har en lys hudfarge. Dette kan potensielt føre til at symptomer på alvorlige tilstander ikke blir fanget opp, og kan bli livstruende.

Å være pasient er ikke en god situasjon for noen. Du blir sårbar, du mister kontrollen over situasjonen og det er ikke unormalt å bli engstelig og redd. Pasienter som tilhører en minoritet er sannsynligvis ekstra sårbare.

Jeg husker godt en episode der vi fikk inn en afgansk flyktning på operasjonsstuen. Det var kun et lite, kort inngrep som skulle utføres, og derfor hadde personalet på sengeposten ment at det var unødvendig med tolk. Han hadde bodd i Norge i ett år, hadde gått på språkkurs, men det var tydelig at han ikke forsto noe av det vi prøvde å formidle. Jeg problematiserte at vi ikke hadde tolk, og ønsket at vi skulle vente til vi kunne få en tolk til å komme. Mine kolleger på operasjonsstuen kunne nok også ønske at vi hadde tolk, men de mente alle sammen at det var viktigere at vi fikk gjort jobben vår. Dersom det ble forsinkelser ville vi ikke kunne gjennomføre hele operasjonsprogrammet den dagen, og noen pasienter ville ble strøket. Så afganeren ble lagt i narkose relativt hurtig, uten noen mer forklaring enn den som ble gitt ved hjelp av håndtegn og på V E L D I G L A N G S O M T og H Ø Y norsk tale. Etter han var sovnet sa min operasjonssykepleierkollega: «Otroligt att han inte pratar bättre norska efter att ha bott här i ett helt år». Hun hadde bodd i Norge i 15 år, og jeg hadde aldri hørt henne snakke et ord norsk. Oh, the irony!

Jeg er overbevist om at antallet pasienter i den norske helsetjenesten som ikke får den informasjonen til har rett til, på et språk de kan forstå, er relativ høy. Å ikke ta seg den tiden det tar å sørge for at informasjonen er gitt og forstått er et klart brudd på pasientrettighetene. Det er nedfelt i lov at informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn og informasjonen skal gis på en hensynsfull måte. Det tas ofte for lett på å gjøre nødvendige tilpasninger til pasientens kultur- og språkbakgrunn når denne er en annen enn vi selv er vant til. Det er ikke slik at vi helsearbeidere er imot å gjøre slike tilpasninger. Men vi vet ikke hvordan og bruker ikke den ekstra tiden og ressursene som skal til for å sette oss inn i det. Når jeg tenker etter så har jeg selv vært skyldig i dette mange flere ganger enn jeg vil innrømme.

Det er ikke bare pasienter som kan møte fordommer i den norske helsetjenesten. Også helsearbeidere selv opplever dette. Det finnes pasienter som nekter å la seg stelle av sykepleiere med mørk hud. Det er beklagelig, men det som i en slik situasjon virkelig er ille er dersom kolleger rundt tar pasientens parti. Dersom pasienten ikke vil stelles av noen fra Somalia, så bør han slippe, liksom. Nei! Sånn er det ikke. Sykepleieren med somalisk opprinnelse er først og fremst sykepleier. Hen er en fagperson, som utfører en tjeneste. Når slike situasjoner oppstår bør leder gå inn og samtale med pasienten og gjøre dette klart. Pasienten har rett til å motsette seg helsehjelp – men han har ikke rett til å diktere hvilken person, for ikke si rase, som skal utføre helsehjelpen.

Et annet godt eksempel på fordommer og rasisme i det norske helsevesenet er motstanden mot å la helsearbeidere velge å bruke hijab på jobb. Da daværende leder for rådet for sykepleieretikk, Elisabeth Kjølsrud, uttalte at rådet anbefalte at hijab skulle være en lovlig del av uniformen for de som ønsket det, ble det storm. Såpass kraftige reaksjoner ble det at hun faktisk mottok direkte trusler mot seg. Det er tøft å stå i en slik storm, såpass tøft at jeg måtte tenke litt på om jeg selv kunne tørre å skrive dette. Men det bør jeg tåle, og det står jeg for. For hva er egentlig problemet? Som anestesisykepleier har jeg hodeplagg på meg hver eneste dag. Og på operasjoner der hygienen er særlig skjerpet så er hodeplagget formet nettopp som en hijab. Bare at vi kaller det «hjelm», og bruker den i hygienes navn. Aldri noen sinne har en pasient reagert negativt på at jeg har et slikt hodeplagg på meg som en del av min uniform. Så hvorfor skulle det reageres på at sykepleieren på sengeposten har noe tilsvarende? Det er selvsagt viktig at hijab’en som brukes sammen med uniformen holder samme hygeniske krav som resten av uniformen. Det betyr at den alltid er ny ved begynnelsen av hvert skift, og at den vaskes på sykehusets vaskeri eller er engangs. Fortidens sykepleiere bar alle sammen hodeplagg – hvordan er det mulig å lage et problem av at enkelte av dagens sykepleiere ønsker å gjøre det samme?

Jeg var stolt av rådet for sykepleieretikk for dette utspillet. Men jeg var skuffet over ledelsen i Norsk Sykepleierforbund (NSF) som ikke rykket ut og støtte opp om rådet og rådets ledelse i den tøffe, og ufine debatten som fulgte. Og det fører meg videre til neste bekymring: Manglende representasjon av minoriteter i NSF sine møter og organer. Jeg har vært et aktivt medlem i NSF og har sett at vi rett og slett er elendige på å rekruttere inn folk som skiller seg ut fra flertallet. Det er ikke noe feil ved hvite, middelaldrende damer fra østlandsområdet – men vi som en landsdekkende medlemsorganisasjon med over 120 000 medlemmer kan ikke bare rekruttere inn disse inn i våre tillitsverv. Det finnes selvsagt et par unntak – men vi har åpenbart en jobb å gjøre. Noe som faktisk Geir Lippestad følte behov for å kommentere da han holdt foredrag på sist Sykepleierkongress og så utover forsamlingen av 1500 sykepleiere: «Her var det jammen ensfarget».

Jeg leste noe klokt i et kommentarfelt på Instagram: Hvis du ser rundt deg og bare ser hvite mennesker på arbeidsplassen din, så gå til sjefen din og fortell at dere har et problem. For det der er aldri tilfeldig.

Så dersom noen i forbundsstyret, og andre med framtredende verv i NSF leser dette, så vil jeg si: Vi har et problem. Kan vi gjøre noe med det?