Jeg sto breidbent, med ei hånd på skulderen hans og ei på hofta. Lente meg bakover for å bruke tyngdekraften som hjelp. En velkjent manøver, men denne gangen var det ganske tungt å stå slik å holde ham.

En svettedråpe rant ned korsryggen og stoppet i strikket i bukselinningen. Det var en usedvanlig varm 17. mai. Å ha på stellefrakken i gul plast gjorde ikke saken bedre. Godt vinduet sto åpent.

– Snart ferdig! Skal bare få skrubbet av limflekken etter en elektrode her nede på siden. Det setter seg så innmari godt fast når det tørker.

Bente la fra seg kluten i vaskefatet og begynte å strekke på lakenet så det ble slett under ham. Hun kikket kjapt opp på meg.

– Går det bra med deg?

Hun må ha sett på meg at det begynte å bli tungt. Jeg kunne kjenne at jeg var blitt rødmussede i kinnene.

Sammen la vi han forsiktig over på ryggen igjen.

Hun strøk en hånd over kinnet hans, og rettet litt på en hårlokk. Stoppet ved skjegget. Vi hadde ikke blitt enige om vi skulle barbere ham eller ikke, så vi hadde latt det være.

Han så fredfull ut. Faktisk så han friskere ut enn dagen før.

Han hadde levd med hjertesykdom lenge, og mestret hverdagen. Men så hadde han brått blitt veldig mye dårligere. Kombinasjonen av hjertesvikt, en infeksjon i lungene og en plutselig, galopperende hjerterytme ble for mye. I nesten en uke hadde han kjempet for å få puste. Masken og pustemaskinen fungerte ikke godt nok, det gjorde heller ikke ulike medikamenter. Til slutt var det ikke mange valg igjen.

Han var utslitt.

Det sto mellom fortsatt full satsning og intubering, eller lindrende behandling. Sammen med pårørende hadde det blitt bestemt at det beste var å gi ham en rolig avslutning, med færrest mulig påkjenninger.

Da han ble overført til sengeposten vår kvelden før så sov han, sterkt påvirket av morfin. Vi forventet at han kom til å sovne inn i løpet av et par dagers tid, men han siste gang han pustet ut var formiddagen etter.

Jeg gikk for å hente familien. De hadde samlet seg i dagligstuen.

Barnebarnet satt og holdt sin mor i hånden, som satt og hulket. De fremsto utrolig ulike. Hun staselig kledd i en blå nordlandsbunad, og med to lange fletter pyntet med bånd i flaggfargene. Hans datter i klær hun åpenbart hadde hatt på seg en stund, en skrukket skjorte og en bukse med det jeg vil tippe var en kaffeflekk.  Hun hadde sittet ved sengen hans og holdt ham i hånden nesten hvert sekund av det siste døgnet.

– Han er ferdig stelt, så dere er velkommen inn til å sitte med ham nå. Jeg slo ut med armen, som for å vise dem retningen. Så kom jeg på at jeg burde spørre dem om de ville vi skulle barbere ham.

Det ble stille et par sekunder mens de så på hverandre. Så brøt de ut i latter. De lo så kraftig at det var vanskelig å høre hva de sa. Men innimellom fliringen fikk jeg det med meg. Nei, han skulle absolutt ikke barberes. Ingen av dem hadde noensinne sett han uten skjegg og bart. Bare tanken på hvor latterlig han hadde kommet til å sett ut med glatt kjake vippet hele gjengen over fra sorghulk til latterbrøl.

Slik er det ofte, avstanden mellom gråt og flir er kort i sorgen.

«Sorg er prisen vi betaler for kjærlighet», skrev dronning Elisabeth II i sin kondolanse til USA etter terrorangrepene 11. september 2001. Jeg tenkte på hvor utrolig treffende akkurat de ordne var, mens jeg leder familien inn til ham. Det er det ikke så rart at både latter og tårer blander seg sammen når noen vi elsker dør.

Vi hadde gjort det så pent rundt ham som det er mulig å få det på et sykehusværelse. Alt engangsutstyr var ryddet ut. Nattbordet hadde fått duk og to små lys.

Gjennom vinduet hørtes plutselig taktfast, munter musikk. Skolekorpset spilte utenfor for å glede pasientene. Det føltes litt malplassert, så jeg lukket vinduet.

– Nei, vær så snill å la det stå åpent, ba datteren. Tenk så heldig han er, som får fly ut herfra ut i en varm maidag og fulgt av en marsj. Det tror jeg pappa er glad for. Han spilte trekkbasun i alle de år, han.  En verdig død for en flott mann.

Kjærligheten i rommet var så tydelig. Jeg følte på en takknemlighet for å ha fått være med på dette, på å få bidratt til denne avslutningen. Han som hadde hatt tøffe og sikkert angstfulle dager, der datteren har vært ved ham og hjelpeløst vært vitne til at han har sloss for å få til å puste. Han fikk til slutt skrive sitt siste kapittel på en fredfull og smertefri måte, sammen med de som elsket ham.

Det var vanskelig å holde egne tårer tilbake, så jeg gikk for å hente det som manglet. Et lite bordflagg.

Fordi det også er greit å feire livet som forlot.

Det er ikke alle pasienter som fester seg like godt. Det er egentlig greit at mange blir borte fra hukommelsen. Men hver 17. mai kommer minnene om akkurat denne pasienten tilbake, ofte i et blaff, til tonene av «Norge i rødt, hvitt og blått».